Formueskatt er gründer fiendtlig – nyskapningen ofres

Dette innlegget er revidert 7. november etter en samtale med Terje Hansen, NHH som påpekte upresisheter i språkbruk og tilnærming. Jeg mener at mine poeng er like viktige og riktige.

Det pågår en kamp på Stortinget om statsbudsjettet. Spesielt er striden hard om formueskatt som er ett av få virkemidler staten har for å beskatte de virkelig rike.

Mange – og særlig NHO - har påpekt at det aller meste av formueskatten kommer fra beskatning av driftsmidler i bedrifter, altså en skatt på økonomisk aktivitet, (men ikke nødvendigvis lønnsom økonomisk aktivitet). Dette har ikke bidratt til roe gemyttene.  Jeg har tidligere skrevet at en fortsettelse av formuesskatt gjør at nyskapningen ofres på fordelingspolitikkens alter. Dette står jeg ved.

Grundere rammes hardt av formueskatt. Det er spesielt på tre områder at formuesskatten slår inn negativt.

1. Grundere betaler skatt på fiktive verdier som kanskje aldri realiseres

Når det gjøres emisjoner i mindre selskaper går selskapsverdien opp med størrelsen på emisjonen. Den nye bokførte verdien av egenkapitalen legges til grunn for formuesskatt – lenge før gründerne ser noen penger. I mange tilfelle vil selskapet ende opp uten verdier – da har gründerne i mellomtiden betalt en ekstra skatt for en fordel som aldri har materialisert seg.

2. Grundere blir tvunget til å selge aksjer i virksomheten sin for å betale formueskatt.

Om selskapet forblir unotert, men henter mye penger fra investorer for å investere i f.eks. forskning og utvikling, vil selskapsverdien økes med verdien av emisjonene. Den årlige formuesskatten vil ofte overstige kapitalen gründerne har til rådighet. Da må de enten låne for å betale skatt, selge aksjer eller mottat utbytte fra selskapet. Alle alternativeme er svært negative – både for selskapet og gründeren.

Om selskapet blir børsnotert legges de reele selskapsverdiene til grunn for formuesskatten. Da er det mulig at Gründeren kan selge aksjer for å betjene sin formuesskatt, men også dette er negativt for både selskapet og gründeren, om enn ikke ødeleggende.  I mange tilfelle vil gründeren også ha en såkalt "lockup" på aksjene etter børsnotering som betyr at han ikke kan selge aksjene. Her blir også innretningen på formuesskatten helt feil.

3. Kapitaleiere bor heller i utlandet enn i Norge.

Mange norske gründere har flyttet ut av landet. Det er nok å nevne selskaper som Opera, Kelkoo og Meltwater. Det er mange flere.  Utflytting av gründere forringer det norske kapitalmiljøet. Selv om grunnene til å flytte kan være mange er det åpenbart at en norsk sær skatt på formue i hvert fall ikke stimulerer våre viktigste entreprenører

til å bli boende i Norge. Formuesskatten bidrar heller ikke til å tiltrekke oss investorer som av ulike grunner kunne valgt Norge som bostedsland. Vi er rett og slett ikke konkurransedyktige.

Denne logikken har politikere i de aller fleste partier innsett. Som leder i Oslotech har jeg mange samtaler med ledere i de fleste partier, og i private møter anerkjenner de aller fleste partier at dette er et betydelig problem for nyskapningen. Men svært få har politisk mot til å gjøre noe med det fordi en endring også vil gavne Norges 1% rikeste og for noen partier er dette politisk selvmord.

Jeg har også møtt en rekke grundere som alle anerkjenner problemet men som ikke står fram fordi saken er så politisk betent.  Dette sier litt om støynivået i debatten. Ett unntak er intervjuet med Thomas Henzer i Nevion i fjor. (link: http://bit.ly/1AaBeBH)

Særlig Venstre har så langt vært helt enig i argumentasjonen mot formuesskatt.  For hele fem år siden skrev Jonas Stein Eilertsen, 2.stortingskandidat Troms Venstre, at  Spotify aldri kunne vært norsk pga formuesskatten. Man kan spørre seg hva som har endret seg siden da?  (link:  http://bit.ly/1Efh9ZP)

Det er ikke uten grunn at mange av oss er skuffet over Venstre og Kristelig Folkeparti i denne saken. Begge anerkjenner i debattmøter og samtaler, og for Venstre sin del også i partiprogrammet, at formuesskatten er ett betydelig problem for investeringer og nyskapning.

Kampen om det endelige utfallet fortsetter de neste timene i Stortinget. For nyskapningens del håper jeg partiene tør å gjennomføre i praksis hva de sier i valgkampen og som de vet er det riktige grepet for å sikre nyskapning og vekst.

Denne artikkelen ble først publisert på E24 6. november

Ernas stormønstring for forskning

Statsminister Erna Solberg viste mandag at hun mener alvor når hun sier at vi må skape mer ut investeringene det norske samfunnet gjør hvert år i forskning og utvikling.

Hun inviterte 26 ledere innen næringsliv, akademia og forskning til å diskutere hvordan dette kan oppnås i praksis. Grundigheten, opplegget og ikke minst ambisjonene for møtet imponerte meg.

Behovet for å sette temaet på dagsorden er åpenbar. Norge investerer årlig 27 milliarder kroner i offentlig finansiert forskning og utvikling. Vi har et av de høyeste kostnadsnivåene i verden. Å skape resultater fra vår felles investering i forskning og utdanning er helt nødvendig får å opprettholde vår levestandard.

Statsministeren stilte med ikke mindre enn fem av sine statsråder (kunnskap, næring, helse, finans,
olje) som etter noen korte innledninger ble utnevnt som gruppeledere for hvert sitt bord som så diskuterte hva som skal til for å bedre samspillet mellom forskning, høyere utdanning og næringsliv.

Selv om de store konklusjonene ikke ble trukket under møtet (til det hadde nok mange litt for ulikt ståsted), kom det noen ganske klare anbefalinger fra mange av «gruppene» som det grunn til å tro at man vil lytte til:

* Mange nevnte behovet for å satse på det man er god på. Fokusere forskningsressursene på områder der man har mulighet til å bli verdensledende. I Norge er det lett å trekke frem olje og gass, havbruk, deler av prosessindustrien, deler av elektronikkindustrien og andre.

* Kvalitet i høyere utdanning og kvalitet i forskningen finansiert over det offentlige ble trukket frem. Uten at man har ambisjoner om å ligge på toppen på verdensbasis innenfor både utdanning og forskning, får men heller ikke verdensledende resultater.

* Behov for økt samarbeid og samhandling mellom akademia og næringsliv ble brakt opp. Hvordan kan man motivere forskere og institusjoner til å jobbe med bedrifter til felles beste? Hvilke mekanismer skal til for å smøre et slikt samarbeid?

* Flere nevnte behovet på å satse på de næringsorienterte programmene i Forskningsrådet. Særlig ble FORNY-programmet trukket frem av flere som et viktig program for kommersialisering av forskning.

* Det ble også registrert med bekymring at Norge investerer mer penger i EU-programmene for forskning enn det norske bedrifter og forskere får tilbake via de samme EU-programmene. Ekstra bekymringsfullt er det at andelen norske miljøer får, synker år for år.

Fra mitt ståsted ville mitt viktigste tilleggsbidrag være å skjelne mellom det eksisterende næringsliv og det nye næringsliv når det gjelder behov for å skape en politikk for verdiskapning fra forskning. Mange politikere og samfunnsaktører går i den fellen å tro at økt verdiskapning fra forskning først og fremst går gjennom eksisterende næringsliv og bedrifter. Det er feil.

Vi trenger en egen politikk for å stimulere til økt verdiskapning fra forskning og inn til et nytt næringsliv og nye bedrifter. De politiske virkemidlene for å oppnå dette er ulike fra virkemidlene for å oppnå økt innovasjon i eksisterende næringsliv. Med representanter fra hovedsakelig tunge norske næringsaktører blir dette budskapet litt borte, men inntrykket var at flere at statsrådene forsto og aksepterte behovet for å adressere begge deler separat.

Det som var mest gledelig med hele seansen, var den samlede entusiasmen og interessen hos fremtredende medlemmer i regjeringen for å finne konkrete løsninger på hvordan man kan lage en politikk som adresserer helt sentrale problemstillinger for hvordan vi skal opprettholde velferdsstaten.

Det virker som man rett og slett har bestemt seg for å prøve å finne en vei. Det skal bli spennende å følge hvordan man faktisk vil følge opp de høye ambisjonene i praktisk politikk.

Først publisert E24, 28. januar, 2014